En tung dag

I dag har jeg sendt avgårde de andre på jobb og i barnehagen. Men etter det gikk jeg rett å la meg, jeg vil drømme videre noe som er fint, der jeg mestrer alt. Jeg vet det er en lang vei å gå, men følelsen kommer av at jeg føler at jeg ikke mestrer noen ting. Selv det å skulle lage meg mat har blitt en utfordring.

Skulle ønske jeg hadde motivasjon til å komme meg ut av det, men det å skulle gjøre helt vanlige ting nå er en utfordring. Jeg ser høye hekker, og en lang uoppnåelig vei, og med tanke på barna gir jeg alt når jeg er med dem, så de ikke skal føle at de har en mamma som ikke mestrer noe.

Måtte bare få det ut.
Ønsker meg lettere og lysere dager, og at jeg klarer å møte hverdagen og alle de utfordringene som følger med.

Til neste gang.
Xo xo

Livet går videre

Å komme seg tilbake er en tung og lang vei

I dag har jeg levert ungene i barnehagen, og jeg må være stolt av de små tingene jeg får til. Jeg startet på jobben denne uken, en dag. Det gikk greit, selv om jeg skulle ønske jeg klarte mer.

Dagene går med på å rydde hjemme, sove mye da jeg håper søvnen vil få tiden til å gå fortere. Og så klart kommer barna hjem og da går det gjerne i ett frem mot legging. Har så klart vært så heldig og fått to runder med vannkopper, men da er vi heldigvis ferdig med det.  Nå ser jeg bare frem til å kunne bli frisk. Har ukentlige samtaler med psykolog og psykiatrisk leger, for oppfølging, og det er jo bra. Men det å grave inn i hukommelsen for å finne ut hva som gleder meg, hva jeg synes er bra i livet er ikke alltid like lett. Da jeg på grunn av medisiner desverre føler meg likegyldig.

Men lykken er noe, jeg har to friske fornøyde barn. Jeg har en jobb som venter på meg med gode kollegaer som jeg savner å være sammen med. Og jeg har gode venninner som er der når det trengs..

Så ingen grunn til å lukke seg inne i ensomheten. Det er en blå himmel og drømmer som skal møtes i fremtiden.

Til jeg skriver igjen. Håper ting blir lettere.

Xo xo

1 uke etter innleggelsen i psykiatrien

2 uker siden

I dag er det en uke siden jeg kom hjem fra psykiatrisk avdeling. Det er ikke rart mange mennesker sliter med å komme seg tilbake i livet etter en psykose forårsaket av utbrenthet, og jeg måtte da desverre etter 10 år uten medisiner hvor jeg har klart å takle livet med medgang og motgang legges inn igjen.

Men det jeg synes er mest spesielt er hvordan man blir medisinert for diagnoser de tror du har før de egentlig har fått en fullgod forståelse for ditt sykdomsbilde. Det jeg skulle ønske jeg ble behandlet for var søvnløshet... etter at jeg fikk barn nr 2 begynte jeg å se tilbake på hvordan jeg hsr hatt det de siste årene. Jeg har følt meg mye ensom, og etter at jeg mistet kontakten med de fleste etter at jeg var syk i 2006 og 2007 har jeg stort sett kun hatt kontakt med de som kjenner meg best. Og det jeg har klart å samle meg sammen til å holde kontakt med de senere årene er kollegaer. Og heldigvis for meg har jeg hatt noen kjempe gode kollegaer og takk og pris for det. De som kan se meg for den jeg er, takle at jeg er ærlig og har vært der når jeg har trengt det. Og hadde det ikke vært for barselgruppa det siste året hadde det nok vært vanskelig å komme seg så raskt tilbake.

Men tilbake til behandling, nok en gang blir sykdom hengt på en knagg som heter bipolar. Og jeg synes det er spesielt. For jeg tror heller at fødselsdepresjon og søvnmangel kan få hvem som helst til å tippe over.

Denne gangen kan jeg ikke bare gå hjem og prøve å samle meg. Jeg føler meg dopet ned og redusert på grunn av medisiner. Og jeg skal da i tillegg ta vare på 2 små barn og ett hjem som skal gå rundt. Det er kjempetøft å ikke føle seg 100 % tilstede.. så jeg håper jeg blir fulgt opp så fort som mulig. Så barna mine slipper å ikke ha en fullstendig mamma tilstede. Jeg går rundt i en konstant boble.

Håper dette gir dere noen punkter så dere forstår hva det vil si å bli utbrendt, utslitt og ende opp i psykiatrien når man har to små barn. Så skal jeg fortelle mer senere.

Xo xo

6 år er gått siden jeg begynte min karriere med verdens viktigste jobb

6 år er gått... siden jeg nyutdannet og spent begynte min karriere med verdens viktigste jobb 🤗

Det er ikke alle som husker alle datoer, mennesker de har møtt og ting de har opplevd, men de som kjenner meg best vet at min hukommelse er ganske god. Og det kan være både spennende og utfordrende. I dag feirer jeg 6 år som barnehagelærer, og jeg er stolt av det. Jeg husker alle barna jeg har hatt på avdeling siden jeg begynte å jobbe. Flere episoder har printet seg inn i hukommelsen, og med alle de erfaringene jeg har møtt på har jeg fylt opp sekken min.

Jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen etter snart 1 år med mammaperm og tilhørende erfaringer. Jeg ser frem til å møte nye utfordringer med godt mot, nye tanker å refleksjoner rundt hvordan jeg kan gjøre dette året til det beste i barnas liv, være den støttende voksne, gi gode minner som gjør at disse fantastiske barna blir litt sterkere og  trygge på at de er verdifulle vesener som tar del i det vi voksne kaller livet og samfunnet. At barna blir gode nok, føler seg trygge på hvem de er og trives med seg selv. Hvis ikke det er den viktigste jobben i verden så vet ikke jeg.

Med mine 2 hjemme, gjør jeg så godt jeg kan, og den erfaringen jeg har fått har gjort meg mye tryggere på den jeg er og hvilke begrensninger og styrker jeg har i rollen som mamma. Tenk å være så heldig å ha så mange barn på jobb som gleder seg til du kommer om morgenen og å oppleve så mye kjærlighet både på jobb og hjemme. Så for å ikke legge under en stol at livet byr på utfordringer, så kan jeg  faktisk si at det ligger på plussiden når det gjelder glede.

Klar for å starte ett nytt kapittel i livet😚