Å leve med diagnosen bipolar

Å oppleve og å nyte de gode dagene er ikke noe alle klarer. Selv har jeg hatt en tøff høst og vinter. Jeg har vært igjennom det før og vet det kan ta tid, men nå handler det ikke bare om meg. Barna mine trenger meg,og jeg gjør alt for å vise de at jeg er sterk og har det bra.

Det har tatt tid for meg å innse at jeg har en diagnose jeg må leve med, men denne våren har jeg endelig fått noen verktøy som kan gjøre det lettere. Jeg går på kurs om bipolar, noe som har gitt meg mye informasjon og en liten vekker i forhold til hvordan jeg har hatt det de siste 10årene. Jeg har klart meg bra etter forholdene, men har slitt mye med angst,depresjon og har isolert meg mye uten at jeg har innsett at dette er noe jeg kunne fått hjelp med.

Jeg jobber med å komme meg tilbake i arbeidslivet, tar det rolig da det er viktig å ikke utsette seg for mye stress eller andre ting som kan utløse maniske episoder. Det føles som at det går den rette veien, og om ting går etter planen er jeg i full jobb fra høsten av.

Det som slo meg ut denne gangen som førte til den maniske episoden var flere ting. Småbarnsperioden med lite søvn var nok hoved utfordringen, men det som velta begeret var nok at pappa fikk kreftdiagnose. Med 2 barn og midt i sommerferien var det desverre ikke mye tid jeg fikk til å ta vare på meg selv å bearbeide det som var vanskelig. Det tok noen uker til med stress på jobb der jeg innså at jeg trengte hjelp, men desverre var det ikke like synelig at ting hadde gått for langt. Til slutt endte jeg opp på psykiatrisk avdeling, hvor jeg kom meg til hektene igjen.

Medisinering som gjør deg flat og uten følelser gjør det ikke lettere å komme seg tilbake til livet, men i samråd med psykolog gikk jeg av medisiner til jul.. Så nå venter jeg bare på at følelsene skal dukke opp.

Jeg ønsker å glede meg over ting i livet, over barna mine, samboer, venner og jobb. Det er nok fortsatt en liten vei å gå, men dersom du ser meg, slå av en prat. Jeg ønsker å være mer sosial, jeg trenger bare noen som drar meg med.

Håper jeg klarer å leve med diagnosen og at jeg klarer å være der for barna.