1 uke etter innleggelsen i psykiatrien

2 uker siden

I dag er det en uke siden jeg kom hjem fra psykiatrisk avdeling. Det er ikke rart mange mennesker sliter med å komme seg tilbake i livet etter en psykose forårsaket av utbrenthet, og jeg måtte da desverre etter 10 år uten medisiner hvor jeg har klart å takle livet med medgang og motgang legges inn igjen.

Men det jeg synes er mest spesielt er hvordan man blir medisinert for diagnoser de tror du har før de egentlig har fått en fullgod forståelse for ditt sykdomsbilde. Det jeg skulle ønske jeg ble behandlet for var søvnløshet... etter at jeg fikk barn nr 2 begynte jeg å se tilbake på hvordan jeg hsr hatt det de siste årene. Jeg har følt meg mye ensom, og etter at jeg mistet kontakten med de fleste etter at jeg var syk i 2006 og 2007 har jeg stort sett kun hatt kontakt med de som kjenner meg best. Og det jeg har klart å samle meg sammen til å holde kontakt med de senere årene er kollegaer. Og heldigvis for meg har jeg hatt noen kjempe gode kollegaer og takk og pris for det. De som kan se meg for den jeg er, takle at jeg er ærlig og har vært der når jeg har trengt det. Og hadde det ikke vært for barselgruppa det siste året hadde det nok vært vanskelig å komme seg så raskt tilbake.

Men tilbake til behandling, nok en gang blir sykdom hengt på en knagg som heter bipolar. Og jeg synes det er spesielt. For jeg tror heller at fødselsdepresjon og søvnmangel kan få hvem som helst til å tippe over.

Denne gangen kan jeg ikke bare gå hjem og prøve å samle meg. Jeg føler meg dopet ned og redusert på grunn av medisiner. Og jeg skal da i tillegg ta vare på 2 små barn og ett hjem som skal gå rundt. Det er kjempetøft å ikke føle seg 100 % tilstede.. så jeg håper jeg blir fulgt opp så fort som mulig. Så barna mine slipper å ikke ha en fullstendig mamma tilstede. Jeg går rundt i en konstant boble.

Håper dette gir dere noen punkter så dere forstår hva det vil si å bli utbrendt, utslitt og ende opp i psykiatrien når man har to små barn. Så skal jeg fortelle mer senere.

Xo xo